Jeg kan ikke tro det

Av og til føler jeg for å skrive et blogginnlegg bare for at man skal glemme det forrige. Det var så kort og godt, det forrige. Og det ekke ofte jeg kommer med korte og gode blogginnlegg. Jeg kommer ofte med lange avhandlinger som egentlig skulle være korte og gode. Så det forrige innlegget var bra, for bra til at jeg kan opprettholde en slik standard her. Jeg verken kort eller god. Jeg er egentlig ganske lang og vond.

Kan jo nevne såvidt at jeg har bestilt meg høretelefoner. Eller øreklokker. Eller...hva heter det egentlig? De er vaffal orange. Oransje. Eller "tangerine", som det står der hvor jeg bestilte dem fra.
Når de kommer i posten blir jeg den kuleste kidden i nabolaget. Og da synes Emil og Alma at jeg er ei jævla kul tante som viser dem to fingre som skal bety fred. Og så setter jeg meg ved siden av Emil og plager han ved å si DUDUDUDUDUDUDUDUDUDUDUDUDUDUDUDUDU når han egentlig bare vil se cartoon network uten at den jævla kule tanta hans spør om han chiller greit på skolen nå for tiden.

Jeg må skjerpe meg på bloggfronten. Kunne nemlig risikert å bli litt flinkere til å skrive om de gode, gamle trivielle tingene. Som f.eks. strikking.