Ei betta med smelta kvikklønsj

Plutselig er telefonen min over fire år gammel, teipa med gaffateip og vil ikke lade mer. Og da vil plutselig alle at jeg skal kjøpe meg ny. Hvordan skal jeg kunne kjøpe NY telefon? Min gamle, skitne, utbrukte telefon er jo helt perfekt. Det var den jeg hadde da jeg hadde lyst til å gifte meg med Robbie Williams, det var den jeg hadde da jeg dro på festival første gangen, det var den jeg hadde da jeg gikk på VGS, det var den jeg hadde da jeg dro hjemmenifra, det var den jeg ringte Mari med da jeg ikke kunne klare å slutte å grine da jeg var i San Fransisco og det var den jeg brukte som alarm da jeg skulle våkne i London før jeg skulle fly hjem til Norge.

For jeg har nemlig fått for meg at det er teit å kjøpe ting. Teit å kjøpe ting fordi jeg må jo få plass til alt oppi den lille, rød sekken min som egentlig ikke er så liten, men som føles liten når man skal ha et helt liv oppi der. Og selv om det bare er en mobil, så føles det feil. Det er nesten så jeg heller ikke vil ha mobil enn å kjøpe en ny en.

Men på en annen side så er sekken satt på loftet og livet mitt er oppi skap, i skuffer, på bordet og i veska. Jeg skal ingen steder imorgen, skal bare være i Kongsberg.