Tuesday, January 29, 2008

This socks!

Det er viden kjent at jeg er fra det store utland. Jeg flyttet til Norge da jeg var tre år, åtte måneder og seks dager gammel. Nå er jeg atten år og to måneder gammel, så det er en stund siden.
Anyroad... Jeg ble jo presset med på skiturer fra tidlig alder. Det fungerte aldri helt....
Men da jeg ble litt eldre tok jeg saken i egne hender. Jeg kjøpte meg sokker. Jeg ble lovet en ny, norsk hverdag. Nå skulle jeg kunne spise brunost, gå tre mil på ski og jeg skulle kunne nasjonalsangen baklengs.



















Året var 2006. Det var ett nytt år, et ferskt år. Og jeg håpet at dette skulle bli mitt norskeste år noen sinne. Jeg dro på meg sokkene en morgen. Skolen dro opp i et fjell den dagen. Vi fikk på oss skia og satte i gang. Eller rettere sagt... alle de andre satte i gang. Jeg hadde på meg sokkene og nå også ski, men kom meg ikke lenger enn bakken jeg lå på.

Etter å ha blitt passert av alle de andre valgte Ingis og Kristine å støtte meg. Hilde, læreren, ble etterhvert ekstremt oppgitt over mine ferdigheter. Hun som er så tålmodig og greier.
Da vi endelig kom fram til bålet satt alle og hadde grillet alle pølsene sine, drukket opp kakaoen og var slitne etter snøballkrig. Jeg var faktisk overrasket over at de ikke hadde rukket å bygge et boligfelt, så langt bak som vi (jeg) lå.

For å unngå å havne bakerst igjen, valgte jeg å dra litt tidlig fra bålet og tilbake til bussen. Det gikk dritbra. Næt. Da jeg hadde ramlet for førtiåttende gang, hadde jeg ikke mer krefter igjen. Nå lå jeg og sperret skisporet. Jeg kom meg ikke opp. Først passerte idrettslinja, leende. Så kom allmenn og SÅ kom resten av utlendingene. Og jeg bare lå der. Det hele endte med at jeg kom sist til bussen og folk klappet da de endelig så meg igjen. Jeg ble jo fysisk dratt tilbake. Jeg måtte holde i stavene til to lærere som dro meg tilbake til bussen.
























Min norske karriere ble altså meget kort.
Jeg er glad i de grønne sokkene mine, jeg. Da slipper jeg å late som at jeg er noe jeg ikke er - nemlig en nordmann.

For jeg er en kinamann. Kinadame. Kinakrutt. Vaffal om morran. Dere må bare unnskylde poseringen.......

14 comments:

Linnea said...

Hahahaha, jeg dør.
Rart det der, skia mine har liksom ALLTID vært bakglatte. Ergo, jeg er også alltid sist. Og jeg er norsk.(?)

Anette said...

Knall. Rett og slett knall.

Siri said...

Daniel og Jan Gunnar kan konstatere at jeg satt og lo HØYT på biblioteket når jeg leste dette!! Hahahahaha

Eirin said...

haha, så kom alle de andre utlendingene..

VIGGO said...

KNaLL! (og fall) hehehehhehehehehehehehehhe

Julie said...

hahhaha

dro deg tilbake med to staver hahhahahaha

så kom de andre utlendingene hahahhaa

arma hahhahahahah

det er nesten litt uansvarlig arma, at du lager et så lattervekkende blogginnlegg når du veit det finnes syke personer av dine lesere.. jeg hoster nemlig hver gang jeg ler, nørmere bestemt både på innpust og utpust.. ergo det er veldig slitsomt å le

hahahahhosthahhahahoooost

Ragnhild said...

HAHAHA!
Skulle likt å hørt den hostinga, nei, jeg mener latteren, Julie

brallerud said...

Siri: Hvem er JAN Gunnar? :P
Men seriøst! Jeg husker den skituren, og jeg husker den byllen som lå i veien, og var Arma =)
Og jeg suste forbi med fullblods nordmenn! Det var tider, min medutlending =)

Også må jeg bare si: JÆÆÆVLIG fresht bilde!

knagg.blogg.no said...

jeg elsker de røde sokkene
og jeg elsker det bildet fra hove

Christine said...

<3!

Lisa. said...

Don't kill me da. Ufattelig morsomt!! :)

Vogue-Child said...

Haha,funny ;p

kaisa said...

hahah, veldig god beskrevet! skulle bare lagt ut filmen nå, så vi fikk se det med egne øyne ;

Julie said...

Det er nå Terese ikke(?) viser deg verdens-verste-nordmenn-på-ski- bilder ifra hytta si:) Jeg føler med deg foresten.